Her er Marie, min oldemor. Jeg fant noen små gamle bilder av min henne i en skuff forleden, og jeg tenkte det kunne være morsomt å prøve å tegne dem større.
Oldemor het Marie, men ble kalt for Maria. Eller «Marja», som jeg trodde hun het da jeg var guttunge, så jeg kaller henne det. Hun og oldefar bodde ved siden av gården da jeg vokste opp.
Marja var født i 1892 og vokste opp på gården Redalen i Krødsherad. En gang møtte hun på en kar fra Krøderen. Det var Ragnvald Bøe, sønn til Wilhelm Bøe som drev landhandel, skysstasjon og hotell på Krøderen. Ragnvald blei så betatt av denne jenta fra Redalen at han utbrøt «Deg skal jeg gifte meg med!». Det var vel kanskje mest på spøk, for Marja var bare 14 år, og Ragnvald var 9 år eldre. Ragnvald var også en eventyrlysten kar og dro kort tid etter til Amerika, der han reiste rundt i flere år og tok forskjellig arbeid. Men han glemte aldri den vakre jenta hjemme i Norge. Og etter noen år dro han hjem for å kjøpe tilbake gården Nordre Bø ved Noresund, som faren hadde odel på. Da blei det også bryllup med 19 år gamle Marja, og de flyttet snart til Bø. Det var ingen luksus, for gården manglet alt av gårdsredskap og husdyr, og huset var så gulvkaldt at førstefødte Wilhelm krabbet rundt på rimlagt gulv om vinteren. De påfølgende årene var nok preget av mye slit og hardt arbeid. Å livnære seg av en gård, og oppfostre 4 unger under verdenskrisen i 20-30 årene, mellom to verdenskriger, var nok like mye en «kamp for tilværelsen» som «dans på roser».
Men Marja var nok ei jente med tæl og oppfinnsomhet, og var ikke uvant med gårdsarbeid. Hun kunne det meste både innomhus og utomhus, og hadde gjerne en løsning der det hadde stoppet opp for andre. Antagelig hadde hun arvet noen allsidige gener av sin far Knut Redalen, som skal ha vært en usedvanlig dyktig håndverker. Marja hadde også flere andre talenter. Hun kunne tegne og sy klær, og hun likte å tegne og male ellers også. Da jeg var liten hadde vi en liten leik der jeg kunne si navnet på et dyr, og så tegnet hun det. Eller hun tegnet et dyr, og så skulle jeg gjette hva hun tegnet. Marja hadde også ei fele hun kunne spille opp til dans med. Men det var før min tid. Fela fikk jeg aldri høre hun spille på, for hun var usikker på om Vår Herre egentlig likte felemusikk, religiøs som hun var.
Marja hadde omsorg for alle rundt seg, også for alle dyrene hun hadde ansvaret for. Om somrene var hun på Bøsetra på med dyra. Og en gang fortalte hun meg en historie fra den tida. Det var ei budeie fra ei nabo-seter som kom til henne en dag og spurte om hun kunne være med å leite etter krøttera hennes, for de hadde ikke kommet tilbake til seters om kvelden, slik de pleide. Marja gikk opp i fjellet for å leite, og fant snart kuene. De stod rundt et myrhøl, og i myrhølet lå bjellekua på ryggen med beina i været, og kom seg ikke løs. Hvordan lille Marja skulle få opp denne svære kua av myra, hadde hun ingen anelse om. Men hun måtte jo gjøre et forsøk. Hun gikk bort og tok tak hornene for å prøve å løfte dem opp av myra. Og da skjedde det hun mente måtte være et «mirakel»; kua veltet plutselig rundt, og kom seg på beina. På vaklende bein gikk så kua bort til Marja, og kom med mulen opp i ansiktet hennes, for å takke for hjelpa.
Marja og Ragnvald hadde et langt og innholdsrikt liv sammen, og har fått mange etterkommere. Det finnes flere avisartikler og intervjuer av mine oldeforeldre der de forteller om sine liv. Ragnvald levde til han var 97 år, og Marja til hun var 89.
