Da jeg var liten hadde jeg en liten lekebrille som man kunne kikke inn i og se på bilder i 3D. Ganske enkle greier, men nok til å begeistre en nysgjerrig guttunge. En god del år senere, i 1992, kommer filmen Gressklippermannen. Jeg drar på seminarer for å teste Virtual Reality-briller, og mingle med andre som også tror underholdningsindustrien nå skal transformeres inn i en 3D-verden. Men så går årene – lite skjer. Man glemmer hele greia.
I år har imidlertid 3D interessen fått nok et løft etter at filmen Avatar kom. Jeg har etter hvert fått en mening om at 3D kan passe til spesielle filmer der 3D-effekten er en viktig del av handlingen. Men ellers synes jeg nok det er mest slitsomt. Gi meg heller vanlig 2D…
Men TV-produsentene er av den oppfanting at jeg skal pælme min ganske nye flatskjerm-TV, og investere i en ny 3D-TV som dekker hele stueveggen. I tillegg skal jeg altså sitte med noen fjollete briller på, for å i beste fall se noe antydning til 3D-effekt. Jeg skjønner faktisk ikke greia… Hva er egentlig vitsen med et treskeverk av en TV på veggen? Hvis man uansett skal sitte der med de latterlige brillene får man vel gjerne bedre 3D-effekter med en god gammeldags Virtual Reality-brille? Altså uten TV på veggen.
Jeg synes Apple bør være sin rolle bevisst som innovatør, ta tak i denne viktige samfunnsoppgaven, og utvikle en høyoppløselig 3D-TV-brille snarest. Jeg regner med at Steve Jobs allerede er på saken. Hvis ikke så får han herved ideen servert på sølvblogg fra meg.
Sorry….”tegneblogg”
